Om det å gjøre ingenting.

I dag våknet jeg og klarte ikke få meg opp fra sengen. Jeg er ikke sikker på om det var utmattelse fra all gåingen i går, eller bare en følelse av at jeg ikke hadde en grunn til å stå opp. Kanskje en kombo.
Ihvertfall sørget jeg for å ikke ha noen planer i dag, og det er da jeg merket utmattelsen komme- den trykkende følelsen som holder en til senga, som sier "hvorfor stå opp, du orker ikke noe uansett".
Den er ikke nødvendigvis sann engang. Jeg orker -noe-, jeg orker faktisk ganske masse for tiden (i forhold til for noen år siden)
Men det jeg ikke lenger orker er å ikke gjøre noen ting.
Når jeg var på det aller verste sykdomsmessig orket jeg å ikke gjøre noe, og det var helt greit. Jeg fikk ingen følelse av kjedsomhet eller frustrasjon når jeg hadde følelsen av at jeg måtte holde sengen. Man kjeder seg ikke når man har influensa, man er for utmattet, man VIL ikke annet enn å sove ellr ta det med ro. Det var sånn det var, det var helt greit å akseptere- for en stund.
Nå som, det siste året, formen har begynt å komme seg igjen fysisk, er det værre å svelge.
Jeg kjeder meg. Jeg kjeder meg så mye. Nevrolog-spesialisten jeg gikk til for to år siden mente jeg kunne begynne studere igjen når jeg følte meg klar. På den tiden var jeg ikke klar, jeg greide ikke gjøre tegneoppdrag, jeg greide ikke gå i butikken alene veldig ofte, jeg var slått ut etter jeg sminket meg.
Nå derimot, er jeg klar. Jeg klarer bære ting- jeg blir sliten, mer sliten enn man vanligvis blir, men jeg kommer meg relativt raskt. Jeg klarer gjøre ting som forventer noe av meg, stress setter ikke kroppen i høyproduksjon av adrealin på samme måte som før lenger. Om jeg gjør noe på kvelden kan jeg likevel sove. Jeg har funnet ut hvilke typer mat som påvirker systemet negativt og stort sett unngått de.
Jeg har forbredt meg på å begynne studere det siste året, det var da jeg begynte underholde tanken om at kanskje jeg kunne klart det om jeg tok studiene over nett. Så ombestemte jeg meg og tenkte på risikoen om jeg får tilbakefall, for jeg kommer meg så bra nå. Det er det siste jeg vil. Men så fortsatte formen oppover og jeg ble mer og mer sikker, og jeg fikk bekreftet at jeg som sykemeldt/ufør har rett på økonomisk støtte til det. Da ble jeg enda mer sikker, for pengene var selvsagt et hinder.
Men nå er jeg bare på vent. Jeg meldte meg på nettkurs, men måtte benytte meg av to-ukers-angrefristen da det ble surr i støttepenger, og jeg ikke turte stole på det- noe som var klokt av meg, for det har fortsatt ikke skjedd noe.
Jeg skulle til rådgiver ang skole denne uken, en time jeg hadde ventet 3 uker på- men det viste seg at jeg hadde blitt henvist til feil person, og timen ble avlyst. Jeg venter fortsatt på å høre fra de.
Jeg er så lei av å gjøre ingenting. Jeg kjeder meg, jeg er rastløs, jeg vil ha struktur igjen, jeg savner det. Og jeg er lei av å si jeg ikke gjør noe når noen spør. Eller at jeg har vært ufør i noen år fordi kroppen min tror den har kyssesyke men nå er jeg frisk nok til å fungere sånn halvveis, men jeg er på vent.
Det verste er egentlig ventingen, og det å ikke ha friheten og kontrollen selv. Jeg har så lyst til å drite i all støtte og søke skoleplass med stipend og lån- men det kan jeg ikke. Jeg har ikke råd til et sted å bo på det lille man får av penger, og om jeg er frisk nok til å studere er jeg uansett ikke frisk nok til å studere og jobbe samtidig enda. Det er fortsatt et stykke igjen, merker jeg, hver gang jeg må hvile en times tid etter å ha gått opp trappene til fjerde etasje.

Så jeg prøver fylle dagene med ting å gjøre, så godt det lar seg gjøre, men i dag merket jeg at mangelen på struktur tok meg igjen. Når noen sier de fryder seg over å ha dager til hva de vil, misunner jeg at de har grunn til å føle glede over fridager. Jeg vil også tilbake til at man gleder seg til helgen, fridager betyr kun noe når man ikke er omringet av de.