FilmFredag- to dager på etterskudd

Pushing Daisies er en serie det er vanskelig å oppsummere med få ord, men jeg kan ihvertfall forsøke. Handlingen er lagt i en eventyrlig, fantasifull variant av USA, hvor vi følger Ned, spilt av øyenbryn-extraordinaire Lee Pace. Ned er ikke som alle andre. Han er en kreativ, innesluttet person med få venner, med unntak av nabojenta kalt Chuck og Neds far forlot familien mens han fortsatt var et barn, som har gitt han mye tid alene med sin nevrotiske mor. Ned kan også gjennoplive de døde. Denne gaven oppdager han ved en tilfeldighet idet moren faller død om, og han rører ved henne. Det er også da han oppdager hvilke følger hans nyoppdagne talent har; Nyaktig ett minutt etter morens gjenoppstandelse, faller faren din nabojenta Chuck død om. Senere på kvelden når moren kysser han god natt oppdager han den andre konsekvensen av evnene sine; Han kan røre ved de døde for å bringe de tilbake, men rører han de igjen er de døde- bestandig.
Ned vokser opp til å bli den såkalte Pie-Maker. Han er en isolert karakter låst i sitt eget hodet og sin egen barndom, og han rømmer fra problemene sine ved å gjøre det hans mor alltid gjorde- ved å lage pai. Når pai-businissen ikke ser ut til å blomstre, støter han tilfeldigvis på en alternativ inntekt via privat-etterforsker Emmerson Cod, som oppdager Neds evne til å bringe de døde tilbake i et minutt. En mord-etterforsking er selvsagt mye lettere å løse om offeret selv kan fortelle hvem som drepte de.
En dag kommer de over et mord-mysterie som gjør situasjonen vanskeligere; Charlotte Charles, nabojenta Chuck, Neds beste venn og første kyss. Når Ned ikke klarer tillate seg å returnere Chuck til sin egen grav, og bryter sitt eget prinsipp for å gi henne livet tilbake, tvinges Ned og Cod til å holde Chuck nærme for å ikke vekke mistanke rundt en jente som skulle vært død, og hva som fikk henne tilbake i live.
Sammen med Digby, Neds hund fra barndommen som også er gjennopplivet, og servitrisen Olive som er håpløst forelsket i Pai-makeren, løser de uforklarlige saker, møter fargerike karakterer og takler personlige intriger.

Dette var stort sett pilot-epiosden oppsummert, og dette forteller lite om hva som gjør serien så unik og spesiell. Serien er laget og produsert av Bryan Fuller, kjent for serier som Hannibal, Dead like me og Wonderfalls (Som også hadde Lee Pace samt bi-rolle-skuespillere fra Pushing Daisies). Fuller ser ut til å alltid finne en unik måte å fremstille visjonene sine på, ettersom seriene hans i noen tilfeller har lignende temaer, men alltid en veldig unik look som gjør at man fra første øyenkast ikke tviler på hvilken serie man har svisjet seg inn på. Pushing Daisies er inget unntak, tvert imot er det heller her vi ser det på sitt sterkeste.
Kameravinkler, fargebruk og studio-sett over locations kan minne om tidlig Tim Burton, eller Wes Anderson i noen tilfeller, mens tongue-in-cheek dialogen, rappkjeftet humor og seksuelle spøker i en ellers naiv verden kan minne om en bisarr miks av David Lynch og Douglas Adams, og resultatet er noe helt unik som aldri føles klisjèfylt eller forced. Hver episode introduserer karakterer som aldri hinter til stereotyping, ingen plott føles som gjenbruk fra tidligere episoder, og det føles ut som noen alltid la det de hadde av sjel i hver enkelt episode. Bryan Fuller har latt seg inspirere av alt fra 60-tallets pin ups, til 90-tallets vidvinkel-filming, til hitchock, og alt går ekstremt godt overens.
I tillegg til å balansere det visuelle, samt den brilliante, originale humoren, er det mye større temaer man ikke kan unngå i en serie som omhandler død. Stort sett sjonglerer serien mellom etterforsking av usannsynlig kreative mord, og viktige problemer man møter som voksen. Dette overrasker meg fortsatt fra episode til episode, hvordan en serie så barnslig og fantasifull kan plutselig skifte over til temaer om død, sex og ensomhet, og likevel unngå å sette ned tempoet på seiren. Vi ser karakterene individuelt takle å måtte gi slipp på fortiden; Ned vil fortsatt holde fast på den trygge barndommen han hadde før alt forandret seg, og ser sin barndomsvenninne som en mulighet for å dra tilbake til den tiden. Så han må takle kontrollerende følelser, sjalusi, usikkerhet. Chuck på den andre siden, er en eventyrlig sjel som har levd et isolert liv hvor hun har passet på sine tanter, og ser på døden som en mulighet for å endelig leve. Hun kan komme seg bort fra lenkene hun har tillatt seg, men følelsene og ansvaret for Ned gir henne en stadig konflikt. Samtidig må de lære seg å takle uvanlige forholdsproblemer og lære seg å være intime på andre måter enn direkte fysisk kontakt. Oppe i det hele har vi side-karakterer med egne konflikter; Olive må leve med å ha følelser som aldri blir gjengjeldt, og må finne veier rundt å se mannen hun elsker i noen andres "hender" hver dag, Chuck's tanter må konfrontere sin egen frykt for omverdenen og Emmerson Cod må bevege seg forbi personlig tap.
Likevel har aldri noe føles klissete eller preachy. Grunnen til dette er nok som nevnt tidligere; Serien setter aldri ned tempoet, også sjeldent når noe mer alvorlig blir tatt opp. Så man kan velge selv om man ønsker det skal gå over hodet på en, eller om en vil reflektere over det. Og det er ekstremt effektivt og fungerer, og gjør at serien beholder sjarm, sjel og humor hele veien igjennom.
Med andre ord er det en serie jeg anbefaler på det varmeste, jeg tror alle kan finne et aspekt i serien de setter pris på. Nytes best med nybakt pai