flytting og forhold

Hei facebook. Dette er et litt tungt, håpefult, trist, fint, og skummelt innlegg. Ihvertfall er det følelsene jeg har akkurat nå. Skummelt er det mest passende i skrivende stund.
I dag har vi brukt hele dagen, fra 10 til 9, til å fikse leiligheten. I dag var siste dag vi "eide" Østensjøveien 62. Vi fikk god hjelp fra pappa som kom med henger, mamma som kom med vaskebøtte og joakim som kom med muskelkraft. Alt gikk veldig fint, vi hadde en koselig matpause, og vi var effektive og flinke.

Jeg har ganske blandede følelser over å legge igjen nøklene i dag. Dette er første gang jeg føler jeg har bodd hjemmefra på ordentlig, og første gang med en samboer. Så det er et fint minne, men det har også vært mye vondt og negativt.
Vi legger igjen fine fester, tv-serier, middager, spill, dype samtaler, men vi legger også igjen smellende dører fra gangen, bråk fra pub og vei, og dårlige meglere. Vi legger desverre også igjen forholdet vårt i Østensjøveien.

Leiligheten tok endelig knekken på oss. Neida, vi var desverre knekt lenge før vi skiftet adresse. Det tok oss bare veldig lang tid å innse. Såpass lang tid at det ikke var noen vei tilbake til slutt.
Problemet fulgte oss helt fra starten av- vi gikk inn i et alt for seriøst forhold alt for fort når begge var i periode hvor vi prøvde finne vår egen uavhengighet, ironisk nok. Dette førte med problemer fra starten av, og løsningen vår ble å flytte sammen- da ble sikkert alt bra. Ingen av oss skjønner nå hvorfor dèt var løsningen vår. Det gjorde selvsagt alt værre. Rett og slett har vi vokst for mye inn i hverandre og det har hatt for mye negative konsekvenser på selvfølelser, uavhengighet, usikkerhet og alt mulig annet. Vi har begge fortsatt det behovet vi overså når vi falt hodestups for hverandre- vi manglet en periode uten å være knyttet til noen, en periode i livet hvor man virkelig står på egne bein, finner seg selv og fokuserer på seg selv over alt annet. Så istedetfor å neglekte det behovet og bli mer og mer desperate og ulykkelige og låst fast, avslutter vi forholdet vårt. For oss selv og for den andre, det å være lykkelig kommer alltid først. Jeg vil veldig gjerne han skal være kjæresten min- bare ikke akkurat nå. Så dette er ikke et brudd basert på noe hatfult eller dramatisk. Ingen av oss kommer sårede ut av dette da det er 100% enighet, og bare noe som har vært usagt lenge. Dette er rett og slett det beste vi kan gjøre for forholdet vårt slik det er nå. Det er dette eller å skilles som bitre uvenner i fremtiden uansett. Det kommer til å bli sinnsykt vaskelig og trist, å ikke ha noen der som har vært der i fire år. Jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å takle det akkurat nå. Men i det minste vil jeg finne ut hva som er genuin savn, og hva som er usunn avhengighet.
Samtidig som jeg er redd for å være alene, er jeg ekstremt spent. Jeg er veldig klar for å finne tilbake til så mye jeg har kastet bort som en partner. Jeg har totalt gjemt bort meg selv og jeg aner ikke lenger hva jeg vil. Men allerede nå strømmer det tilbake igjen- med en gang vi avgjorde det- to uker siden ca- merket jeg en stor tyngde forsvant, og jeg fikk tilbake inspirasjon og livsglede. Så dette er uten tvil det riktige valget, uansett hvor vondt det er. Det skal nok gå fint.~